CDM-kvoter


Det finnes to typer prosjektbaserte miljøkvoter fra Kyotoprotokollen: Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) eller en felles gjennomføring (JI).

Vi har valgt å fokusere på CDM-ordningen (Clean Developement Mechanism) og har funnet både negative og positive sider ved dem. I følge Kyotoprotokollen skal ikke utviklingsland forplikte seg til reglementet protokollen fører. Den skal i hovedsak gjelde de landene som slipper ut mest miljøfarlige gasser.
CDM-prosjekter er laget for at industriland skal investere i utslippsreduserende prosjekter i uland. Dette gjør man for å skulle kunne oppnå en redusering, samtidig som det oppstår en vekst i utviklingslandene. Man selger CDM-kvoter og inntektene fra dette går til videre arbeid i prosjektene.

Det som ikke er så bra med CDM-kvotene er at man vet ikke om de i det hele tatt har noen virkning. Det kan hende at prosjektene som bedrifter investerer i hadde blitt utført uansett. Dermed har man gitt unødvendige penger. Vi overfører også den reduseringen vi har i utlandet til oss, og det nyter vi godt av. Med en slik ordning kan Norge lettere nå sitt mål om å bli karbonnøytrale innen 2030. Men denne metoden er alt for enkel og egoistisk, man går inn i andres land for å fikse deres problemer i stedet for å fokusere på det vi slipper ut. Prosjektene i u-landene kan være lettere enn de vi har hjemme.

Vi mener derfor at denne ordningen kan være bra dersom den blir brukt ordentlig og i prosjekter som ikke hadde blitt gjennomført uten kvotene. Men ordningen er veldig egoistisk og vi skyver våre egne problemer på avstand.